Ikke bare hva og når, men hvordan…
Jeg har fulgt debatten om mat og ernæring med interesse og undring de siste 15 årene.
Noen gode poeng har blitt bragt på bane, og en del mindre gode, etter min mening. Som reiseglad matnerd med erfaring fra 10 år som bosatt på Kanariøyene, har jeg savnet en del aspekter ved debatten om mat i mitt kjære hjemland.
I hovedsak dreier de fleste sakene om kosthold seg om hva vi bør spise, og veldig mye om hva vi ikke bør spise for å bli slanke, sterke, smarte, lykkelige, rike eller sexy. Stryk det som ikke passer.
Den siste tiden har vi begynt å få øynene opp for at når vi spiser kan være avgjørende, og periodisk faste har blitt populært. Forfattere som Marit Kolby har endret retningen på debatten, og i tillegg til når vi spiser, så har definisjonen prosessert mat fått vind i seglene.
Allikevel er det noe som mangler, slik jeg ser det. Mat er knyttet til følelser, sosiale koder og tradisjoner, felleskap og markeringer. Smak, lukt og konsistens ved en matvare kan gi en person lykkefølelse, mens en annen kan bli påmint negative opplevelser og traumer av samme måltid. Dette synes jeg vi skal ta med oss i møte med andre når temaet mat debatteres. Som med så mye annet i livet handler det om å ikke dømme andre mennesker, fordi du har ikke deres erfaringer.
Hvordan vi spiser og forholder oss til mat, er for meg like viktig som hva og når.
Middelhavsdietten blir ofte, og med rette, trukket frem med positivt fortegn. Men om du opplever franskmenn, italienere eller spanjoler sitt forhold til mat, så er det sannelig ikke bare hva de spiser som er viktig. Når er helt klart et poeng. Om du forteller en franskmann at du har mistet jobben, blitt forlatt av partneren eller at taket på huset ditt er tatt av stormen, vil han trekke på skuldrene og si «C’est la vie». Men om klokka har passert 12 med god margin og du forteller hen at du ikke har spist lunsj ennå, så blir sympatien en helt annen. Måltidene har sin faste plass i hverdag og helg, og de regnes som viktige.
Men også hvordan.
Mennesker ved Middelhavet har praktisert en streng måltidskultur i uminnelige tider, men for noen har det sett ut som fråtsing og utskeielser.
Du skal ta deg tid. Konsentrere deg. Like å være ved bordet. Ikke spise mellom måltidene.
På mine reiser har jeg opplevd genuin glede og interesse over gode råvarer samt svært god kunnskap om mat i sesong blant unge og gamle, kvinner og menn i alle samfunnslag og profesjoner. Ikke bare dem som regner seg som spesielt matinteressert, men flertallet.
Entusiasmen som blir lagt for dagen over de nyinnhøstede plommetomatene fra naboens hage, en bestemt type oliven som akkurat nå er å få tak i eller pølse fra en bestemt leverandør, opplever jeg stort sett bare fra andre matnerder eller produsenter av råvarer her i landet.
Og det er da sannelig ikke fordi vi mangler gode råvarer! Landet vårt bugner over av nydelige grønnsaker i sesong, bær, frukt og sopp som mange selv kan plukke, for ikke å si fisk og sjømat.
Ja, jeg vet at maten har blitt dyrere, og hvordan du kan få mest ut av pengene har jeg adressert tidligere. Men den har definitivt blitt dyrere i de landene jeg omtaler her og de bruker en adskillig større andel av inntekten sin på mat.
Så hva kan vi ta med oss fra dem inn i vår egen hverdag?
Hva blir vårt hvordan?
Oppmerksomhet.
Jeg gjentar: Ta deg tid. Konsentrer deg. Lik å være ved bordet.
Vær nysgjerrig. Lukt. Smak. Føl.
Vær bevisst på hva du putter i munnen. Sitt ned. Tygg godt.
Nyt de små tingene. Om ikke råvaren er din favoritt, velg noe annet å sette pris på.
Omgivelsene. De som sitter rundt bordet med deg. Duken eller bestikket.
Vannet som er gratis i vårt rike land.
Oppmerksomhet og takknemlighet kan øves opp og gir utrolig mye tilbake.
Oppmerksomhetstrening finner vi i Qigong, Taiji, Yoga og meditasjon, for å nevne noen.
For å øve på takknemlighet tror jeg vi først må bli oppmerksomme…
Lykke til og velbekomme!
PS: bildet er fra en av mine hverdagsgleder; når det er igjen pepperkaker fra jul, så jeg kan nyte med lokal, god blåmuggost! 🙂
